bell

bel

noun

1) (a hollow object, usually of metal, which gives a ringing sound when struck by the clapper inside: church bells.) klokke, bjelle

2) (any other mechanism for giving a ringing sound: Our doorbell is broken.) ringeklokke

klokke

I

subst. \/bel\/

1) klokke, bjelle

2) ringeklokke, ringeapparat

3) klokkeformet gjenstand

4) (sjøfart) glass (hver halvtime)

5) telefonoppringning

6) (musikk) sjallstykke, (lyd)trakt, lydhorn (på blåseinstrument)

7) (boksing) gongong

8) (zoologi, om hjortedyr) brøl, skrik

9) (zoologi, på hjortedyr) hudpose på halsen

bell, book and candle etter alle kunstens regler, med alt som hører til

clear as a bell klokkeklar

give somebody a bell ringe noen, telefonere noen

pull the bell dra i klokkestrengen

ring a bell (hverdagslig) høres kjent ut, lyde kjent, minne om noe, minne en på noe

• does his name ring a bell?

sier navnet hans deg noe?

ring the bell ringe på (klokken) ringe med klokken (overført) slå godt ut, treffe midt i blinken, gå rett hjem

saved by the bell (boksing, også overført) reddet av gongongen

strike\/sound the bells (sjøfart, slå på skipsklokken hver halve time) slå glass

II

verb \/bel\/

1) sette klokke(r) på, henge bjelle(r) på

2) (zoologi, om hjortedyr) brøle, skrike

3) (britisk, hverdagslig) plinge, telefonere

bell the cat (også overført) henge bjella på katten